Christinegaard Hovedgaard, søndag 29. okt. kl. 14.00
Welhavens Kvartett: Julia Dibley, Hilary Foster, Yumi Sagiuchi Shultz og Ben Nation
Program: Haydn Op 74 #3 og Beethoven Op 18 #2.
Joseph Haydn (1732–1809), «strykekvartettens far», hadde bak seg mer en 50 kvartetter da arbeidsgiveren fyrst Nikolaus Esterházy døde og sønnen Anton overtok som sjef i 1790. Den nye fyrsten var lite musikkbegeistret og avskjediget hoffmusikerne, bortsett fra Haydn, som da heller ikke fikk særlig mye å gjøre. Komponisten hadde derfor mulighet til å reise til London, der han tok del i det rike musikklivet og fikk høre sine verker fremført i store konsertsaler. Inspirert og med et fornyet syn på musikken vendte han tilbake til Wien som selvstendig musiker. Resultatet hører man i de såkalte «Apponyi-kvartettene» op. 71 og 74. Kvartett nr. 3 i det sistnevnte opus blir kalt «Rytterkvartetten» på grunn av det galopperende temaet i dens finalesats. Verket, som ble skrevet i 1793 da Haydn var 59 år, er modent, med sofistikert og selvstendig stemmeføring. Den åpner med en allegro i sonatesatsform, fortsetter med en largo i sangbar cantilene-stil, fulgt av en menuett med trio, før det hele avsluttes med den galopperende allegro-finalen, som også har sonatesatsform.
Ludwig van Beethoven (1770–1827) var Haydns elev og studerte spesielt dennes tidligere kvartetter. Senere i livet skulle Beethoven overskride strykekvartettens form. Men i begynnelsen av karrieren, altså på tampen av 1700-tallet, holdt han seg stor sett innenfor det formalt konvensjonelle. Han komponerte en rekke klaversonater, duoer og trioer for strykere – før han våget seg på kvartettsjangeren, som datiden oppfattet som den ypperste musikkformen. Haydns forbilde var her så dominerende at respekten nesten virket lammende. Op. 18, nr. 2, som ble skrevet mellom 1798 og 1800, er en strålende kvartett, tydelig preget av Haydns kompositoriske effekter, særlig dennes lune musikalske humor. Formmessig tilsvarer den langt på vei Haydns seks år eldre verk: En allegro i sonatesatsform åpner det hele, fulgt av en sangbar andresats, en menuett med trio og til slutt en livlig allegro i sonatesatsform. Selv om verket skuer tilbake til «strykekvartettens far», merker man også genuint beethovenske parti og vendinger. Med andre ord: Vi får her glimt av det denne banebrytende komponisten senere skulle gi verden av dypt original musikk.